Årsakene situasjonen. Serberne ville ha et Stor-Serbia, og

Årsakene til krigen

En av de bakenforliggendeårsakene til verdenskrigen var betydelige
etniske forskjeller på Balkanbalkanhalvøya. Bosnia-Herzegovina var en del av
Østerrike-Ungarns dobbeltmonarki i 1908. I dette området fantes det og finnes
det fortsatt store forskjeller mellom folkegrupper, og de nasjonale og
religiøse spenningene var store. Muslimer, katolikker og ortodokse levde sammen.
De store maktene blandet seg inni situasjonen.  

We Will Write a Custom Essay Specifically
For You For Only $13.90/page!


order now

Serberne ville ha et Stor-Serbia, og ville dominere Balkan.
De tok både Kosovo og Makedonia, og var veldig interessert i Bosnia-Herzegovina,
der det bodde mange serbere.

 Østerrike-Ungarn var
redd for en allianse mellom Stor-Serbia og Russland, og ville dominere Kroatia,
Slovenia og Bosnia-Herzegovina, som var katolsk dominert. Russerne, på sin
side, støttet Panslavismen og Serbia på Balkan, som var flertall av ortodokse. Den
panslaviske tanken var å samle et rike som skulle forene det slaviske folk.

Tyskerne hadde også interesser i området, for å nytte sin
egen økonomi.  De planla Bagdadbanen, som
skulle gå i gjennom Balkan, til oljefeltene i Irak.

Mens det osmanske riket viste interesse og tilhørighet til
den muslimske befolkningen i både Russland (Kaukasus) og på Balkan.

Innblandingen til stormaktene var spesielt farlig fordi nye
allianser, økende militarisme, imperialisme og økende opprusting gjorde at
konfliktene kunne trappes opp fort og spre seg videre. Tyskland og
Østerrike-Ungarn inngikk en avtale i 1879 som forpliktet dem til å støtte
hverandre om et av landene ble angrepet eller gikk til angrep. I 1882 meldte
Italia seg inn i samarbeidet, de tre landene utgjorde det som ble kalt for trippelalliansen.
Frankrike bestemte derfor å danne en allianse med Russland. Russland var ikke egentlig
så lysten på å inngå i en slik allianse og bli mer involvert i urolighetene,
men de var avhengig av lån fra Frankrike for å bygge opp industrien og hadde derfor
ikke noe valg. Frankrike nektet å gi Russland lån hvis de ikke gikk i allianse
med dem, og siden Russland var avhengig av dette lånet måtte de si ja til
alliansen. Denne alliansen ble opprettet året 1894. Landene lovet hverandre å
gå i krig hvis en av dem ble angrepet av ett av landene i Trippelalliansen, på
denne måten sørget de for at Tyskland måtte føre krig på to fronter hvis de
angrep. Storbritannia var foreløpig ikke med i noen allianse, men etter at de
hadde lagt striden med Frankrike om koloniene til side søkte de inn i alliansen
med Frankrike og Russland. De tre store statene dannet sin egen allianse, trippelententen
i 1907. Tanken bak alliansen var at ingen stormakt skulle bli sterk nok til å
true en annen. Det at landene inngikk allianser med hverandre førte til at det
nå ble dannet to maktblokker i som dominerte i Europa.

Nasjonalisme og militarisme ble voksende ideologier i
Europa, og spesielt i Tyskland på slutten av 1800-tallet og de krevde sin
«plass i solen», som et resultat av dette opprustet tyskerne militært med
sterke våpen og mange soldater (både hæren, luftforsvaret og marinen ble
styrket kraftig med ny våpenteknologi). Storbritannia følte seg spesielt truet
av Tysklands marine, og svarte med å oppruste sin egen marine. Den politiske
situasjonen i Europa var svært brennbar og det skulle lite til før en krig
bygget på nasjonalisme, militarisme og etnisk tilhørighet brøt løs. Stormaktens
innblanding i den etniske konflikten og den panslaviske tanken førte til den
utløsende årsaken til krigen. Skuddene som falt i Sarajevo 28.juni 1914 skulle
vise seg å være nok til å utløse en krig som ville fa fatale konsekvenser.

Skuddene i Sarajevo

28.juni 1914 var Frans Ferdinand tranearvingen av Østerrike-Ungarn
og hans kone Sophie, i nåtidens hovedstad i Bosnia-Herzegovina, Sarajevo.
Hensikten bak reisen var at den politiske ledelsen i dobbeltmonarkiet skulle
vise støtte til det slaviske folket, og deres krav om kulturelt selvstyre. Den politiske
tanken bak var at hvis folket i Bosnia fikk det bedre ville de føle en tilhørighet
til Østerrike-Ungarn.

 Denne planen strittet
i mot nabolandet Serbia som så for seg et Stor-Serbia med blant annet Bosnia-Herzegovina.
”Den sorte hånd” var en serbisk hemmelig bevegelse som hadde jobbet for dette
målet i flere år. Et av medlemmene i den serbisk nasjonalistiske gruppen skjøt
og drepte Ferdinand og konen hans. Det politiske mordet satte i gang en
dominoeffekt og er i senere tid blitt regnet som den utløsende årsaken til første
verdenskrig.

Skytteren ble fort funnet og det ble raskt avslørt at han var
et våpen for Serbias interesser. Dobbeltmonarkiet sendte formelle brev til
Serbias president og forlanget at serbiske myndigheter skulle avklare om mennene
bak attentatet hadde fått noen form for støtte fra myndighetene.  Serbias president ble fornærmet og nektet å påta
seg skylden.  Av keiser Franz Josef ble
dette tolket som at myndighetene i Serbia hadde gitt skjult bistand. Den tyske
Keiseren Franz Josef lover å stå ved og støtte Østerrike-Ungarn uansett,
telegrammet som ble sent inneholdt ingen betingelser. Dette ble senere kjent
som blankofullmakt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norge under krigen

Norge var nøytrale under krigen
akkurat som andre skandinaviske statene. Men vi var innblandet i krigen
økonomisk og strategisk på grunn av andre interesser hos tyskerne og britene.
Matmangel i Europa gjorde Norge til en viktig eksport nasjon for spesielt
Tyskland.

Norge var i en vanskelig posisjon
mellom de to stormaktene. Tyskerne var redde for at britene ville okkupere et
område i Sør-Norge for å bygge en militærbase. Da ville de kunne kontrollere
skipsfart bedre i nordlige områder, spesielt rundt Norge. Tyskerne fryktet også
at basen kunne bli utnyttet som en start på invasjon av Tyskland gjennom Danmark.
Av den grunn lagde tyskerne i 1917 planer om å bombe Kristiania fra luften. Alene
stod Norge svakt. Regjeringen og ledelsen i forsvaret i Kristiania var klar
over risikoen. Det fantes ikke luftvern som varslet om faren og det var
forventet at britene hjalp Norge hvis en sånn situasjon skulle oppstå. Dette
var bygget på politikken fra 1905 da Storbritannia var en viktig forutsetning
til en fredelig unionsoppløsning.

Norge var egentlig avhengig av å
drive eksport til begge landene, som begge drev aktiv krigføring mot hverandre
på dette tidspunktet. November 1914 ble Nordsjøen et krigsområde, definert av britene.
Dette skapte usikkerhet for norsk skipsfart. Tyskland svarte med ubegrenset
ubåtkrig. Dette rammet norske handelsskip hardt. Dette bevirket store tap av
både menneskeliv, varer og skip. Sjøkrigen brydde seg ikke til nøytrale stater,
slik blir også USA innblandet. Ca. 900 skip gikk tapt, og ca.2000 sjøfolk døde.

De motstridende partene la økonomisk
press på Norge. Men Storbritannia hadde makten til sjøs, og kull fra britene var
en essensiel importvare, så derfor fikk britene mest ut av Norge. Britene
inngikk bransjeavtaler i Norge, som betyr at norske forretningsfolk måtte bruke
britiske varer. På denne måten fikk britene god oversikt over utenriksøkonomien
til Norge. Men det var ikke alltid lett å holde det man lovet fordi begge
nasjonene presset Norge. Tyskland kjøpte mest norsk fisk i 1915, men da tvang britene
gjennom at bare 15% av fiskeeksporten kunne gå til tyskerne ettersom norske
skip var drevet av britisk kull. Fisk var en viktig import vare for tyskerne men
ikke like viktig som nikkel og svovelkis fra Norge som ble brukt til våpen. Britene
truet da med å hindre norsk import av ferdige kobbervarer fra Amerika. Vi gikk halvveis
med på kravet til britene og begrenset salget.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vest og østfronten

Østfronten var en krigsskueplass
i første verdenskrig i Sentral og Øst-Europa. Østfronten står i kontrast til
Vestfronten.  Vestfronten var i Belgia og
nordøstlige Frankrike. Fronten i øst var mye lengre enn i vest.
Krigsskueplassen var avgrenset av Østersjøen i vest og Minsk i øst, en lengde
på 1 200 kilometer, og St. Petersburg i nord og Svartehavet i sør, en lengde på
drøyt 1 600 kilometer. Dette hadde en drastisk effekt på krigens gang. Mens
første verdenskrig på vestfronten ble skyttergravskrig, var frontlinjene på
østfronten flytende og skyttergraver ble aldri skikkelig etablert. Den lange
fronten førte til lav soldattetthet. Terrenget i den østeuropeiske
krigsskueplassen var ganske fast, hvilket gjorde det nærmest umulig å
konstruere kompliserte skyttergravs systemer. På grunn av dette ble
frontlinjene i øst flyttet gjennom hele konflikten. Den største framrykkingen
på østfronten var den tyske fremrykkingen sommeren 1915.

I motsetning til krigen totalt
sett vant trippelalliansen en knusende seier på østfronten, noe som kom klart
frem ved freden i Brest-Litovsk.

Vestfronten kjennetegn: (tyske
styrker mot britiske/franske/amerikanske styrker), Ententemaktene seiret, stillingskrig,
liten bevegelse og framgang, åpent landskap, skyttergraver, blodig, høy
soldattetthet, moderne våpen på begge sider av skyttergravene

 

Østfronten kjennetegn: (Russland
mot trippelalliansen), Sentralmaktene seiret

Ikke stillingskrig, større
område, forskjellige geografiske områder, slag som raskt endret frontlinjen,
tyskerne hadde moderne våpen og var bedre trent, jernbanenettverk til fordel
for tyskerne, soldatenes lojalitet til Russland var lav og etniske minoriteter
følte seg undertrykket, Balkan, Serbia ventet på hjelp fra britene,